Tekst: Anne-Lise Aakervik, frilansjournalist

Alan November og Marc Prensky er begge svært opptatt av hvordan vi planlegger undervisningen i den digitale verden vi lever i. Men de er ganske uenige om hvordan det bør gjøres. Mens Marc Prensky er opptatt av å reformere hele skolesystemet som følge av den digitale revolusjonen, er Alan November en forkjemper for å lære elevene å bruke teknologien kritisk og riktig.

– Det bør sidestilles med lesing og regning. Det må rett og slett være grunnleggende læring for alle og ikke et valg man har, slår Alan November fast etter sitt foredrag.

Problemer i sikte

– Men, sier Alan November, det er bare et problem; vi har ingen planer for hvordan vi skal gjøre dette, og det er ingen som har utviklet måter å evaluere det vi gjør på slik at vi lærer av det.  

November mener kraften av internett kan hjelpe oss med å redesigne måten vi lærer bort på, men at vi mangler en plan. Foto: Anne-Lise Aakervik.

Alan November har stor tro på at barnas iboende kunnskapstørst bidrar til at de lærer mye ved hjelp av nettet.

– Mens voksne mennesker som kanskje ikke helt har kontroll over nettets store kunnskapsmuligheter, ikke liker å bli avslørt, føler ikke barna noe tap når de ikke forstår noe. Hvis de blir vist noe så sier de: Wow, hva gjorde du nå, dette må du vise meg, hvor fant du det? Barn lærer så raskt – og vil stadig lære mer. 

Dette kan være er en utfordring for mange lærere som kanskje ikke har så nært forhold til teknologi.

Læreravhengig

I dag er man i stor grad avhengig av om læreren har interesse og kunnskap til å benytte seg av teknologien. Selv startet han med å jobbe i selskapet som utviklet den første store søkemotoren, Alta Vista, og tok kunnskapen og interessen med seg inn i skolen.

Da han begynte å undervise i datateknologi forhørte han seg blant venner som var dataingeniører om hvordan de jobbet.

– Jeg forhørte meg blant venner som var dataingeniører om hvordan de jobbet. De starter med et problem, og ikke med teknologien.

– Og svaret de ga formet min måte å undervise på. De sa: vi har en klient som har et problem han vil vi skal løse. Det kan være å lage et dataarkiv for en bedrift. Så forsøker datautviklerne å bygge en teknologisk løsning for dette problemet. De starter altså med et problem, og ikke med teknologien.

Denne tankegangen tok November med seg inni klasserommet. – Barn får aldri mulighet til å finne et problem de skal løse. Det vi lærer dem er at problemene eksisterer i bøkene, og så løser alle det samme problemet – før vi gir dem svaret.

– Jeg ga derfor elevene i oppdrag å finne et problem som de ville løse – gjerne fra nærmiljøet sitt. Så fikk de i oppdrag å finne ut hvilken datakunnskap de måtte lære seg for å løse det.  Slik er det også i den virkelige verden, sier November. Der kommer problemet først – så finner man ut hvilke teknologier man trenger for å løse det. I skolen gjør vi det omvendte: der lærer vi elevene teknologien først, så gir vi de et problem å løse.

Avhengig av egeninteresse

–  Jeg har besøkt noen lærere i Norge som er virkelige gode til å ta i bruk hele spekteret av det internett kan by på i læringen.

– Jeg har besøkt noen lærere i Norge som er virkelige gode til å ta i bruk hele spekteret av det internett kan by på i læringen

November trekker frem en lærer i Bergen som bruker hele sitt digitale nettverk.

– Han har kontakter i USA, blant annet en krimreporter, besteforeldre i Russland, og lærere som underviser i Sør-Afrika og andre land og som gir tilgang til sine elever og deres hverdag.

Elevene arrangerer Skype-møter og intervjuer med disse kildene når de har tema om kriminalitet, levekår i Russland, eller Sør-Afrika f.eks. Disse barna vil snakke om livsendrende hendelser i klasserommet, fordi de får tilgang til kilder som de ellers aldri ville fått.

– I dette tilfellet trekker læreren sine egne kontakter inn i klasserommet – og slik fungerer det nå fordi det ikke finnes planer for hvordan lærerne skal og kan ta dette i bruk, poengterer November.

Endring

– Er det lærerne som må endre seg i fremtiden?

– Ja, de også, men det er ingen reell motivasjon for dette. Det er ingen test for internett, og ingen forteller lærerne hvordan teknologien skal tas inn i undervisning. Men mest av alt er det de som planlegger skolen og utdanning som må legge føringer for endring – altså politikerne. Vi må spørre: hvem eier læringsprosessen? Hvis det er barna, så må de få bedre muligheter, og læreren må gjøre dette mulig. Vi ser noen spennende muligheter nå. Vi kan kanskje si at kraften av internett kan hjelpe oss med å redesigne måten vi lærer bort på, avslutter Alan November.

La elevene forbedre verden

Marc Prensky er mannen bak begrepet “digitalt innfødt”, og er en “praktisk visjonær». På NKUL holdt han to workshops i tillegg til et hovedforedrag.

Prensky mener skoler og lærere ikke hører hjemme i utdanningskategorien. Foto: Anne-Lise Aakervik

– Jeg snakker om et skifte i hvordan vi tenker utdanning. Jeg mener at utdanning og læring er to forskjellige ting. Personlig synes jeg det er en stor feil at skolene og lærerne er i utdanningskategorien.

–  Det må du forklare nærmere.

– Dette handler om hva vi vil oppnå. Hvis du forteller et barn at jobben deres er å lære, så vil de ikke få noe ut av det. Det sier ingenting om hvorfor og hva de skal gjøre. Men hvis du sier at oppgaven deres er å oppnå noe, forbedre verden for eksempel, og for å få til det må de lære hvordan de gjør det, da vil barna tenke på en annen måte.

Pensumlæring ikke nødvendig

Marc Prensky er opptatt av å endre måten vi tenker utdanning og læring på. Det digitale betyr at mange flere får makt, gjennom kunnskap selv uten skole.

– Årsaken til at vi fremdeles snakker om læring, sier Prensky, er at det henger igjen i pensum fra gamle dager, da det var viktig å ha dette med. Men med det digitale samfunnet, og når størsteparten av dagens elever er digitalt innfødte, er ikke dette lenger nødvendig. Likevel klynger vi oss til et forhistorisk pensum og undervisningsmåte.

Marc Prensky vil starte på nytt – på 0. Han vil bort fra den akademiske tilnærmingen som har okkupert utdanningsinstitusjonene våre. Disse har vi ikke bruk for i så stor grad.

– Vi må i stedet fokusere på hva vi kan utrette og oppnå. Det kan vi gjøre i form av erfaringsoverføring – fra far til sønn, mester til læring – noe som er en god måte å gjøre det på. Dette eksisterer fremdeles mange steder i dagens arbeidsliv – men altså ikke i skolen som skal forberede oss på arbeidslivet.

Vi trenger ikke så mange akademikere i verden – men vi trenger folk som kan få ting gjort!

– Hvordan tror du digitaliseringen bidrar til dette skiftet?

– Det har allerede gitt barna mer makt – de kan gjøre noe de ikke har kunnet gjøre før. De kan uttrykke egne meninger, lære og skape ting på egen hånd uten å måtte lære det av noen. Barn kan via teknologi bidra tidligere og føle at det er viktig for dem.

– Hva med lærernes rolle i dette?

– Jeg mener at lærernes rolle i større grad må være å tilrettelegge for individuell læring. Vi må fokusere på hvert barn som et individ, og ikke som en flokk som gjetes av en lærer. Og teknologien kan bidra til å gi barn individuell og tilpasset opplæring.

Ut med klasserommet – inn med pc

Marc Prensky mener at skolene i bunn og grunn kan oppløses – og at klasser er noe kunstig. Men innrømmer at barn trenger sosiale nettverk og lek. Skal alle sitte hjemme og følge individuell opplæring gjennom nettet blir det lite av det. Han mener at «peer to peer»-læring – det at barn bruker hverandre – er det viktigste verktøyet vi har, men at vi ikke oppmuntrer til å bruke det. Det bør vi gjøre sier han. I dag gjøres nesten alt annet arbeid i team, så hvorfor oppmuntrer vi ikke til dette i skolen?

I tillegg til klasser, er Prensky heller ikke så glad i Pisa-undersøkelsene.

– De dumme Pisaprøvene. Det hjelper ikke å konkurrere med resten av Europa – man bør heller gi barna mulighet til å finne ut hvordan de kan løse problemene vi har i verden i dag. Altså, start med et problem og finn måter å løse det på.

Her har Prensky og November noe felles. Men Prensky synes at skolene i dag er håpløst gammeldagse.

– Jeg undrer meg over at det brukes så lite hjernekapasitet til å gjøre læringen og skolene bedre

– Jeg undrer meg over at det brukes så lite hjernekapasitet til å gjøre læringen og skolene bedre. Hvorfor vil vi ikke forbedre noe som vi bruker så mye penger på, og som er framtida vår, nemlig å gi barn kunnskap til å lære. For meg vil dette være den billigste måten å forbedre og endre verden på.

Lyst til å lære mer om å bruke IKT i undervisningen? Ta gratis nettkurs om IKT i læring!