Et forskningsprosjekt startet i Trondheim, fikk drahjelp fra Australia og Spania, og endte som et fleksibelt nettkurs for norske lærere. Dette er historien om hvordan forskning blir til praksis – og hvorfor det betyr noe for elevene i gymsalen.

Bak hvert kurs ved et universitet ligger det ofte mange år med arbeid. Når lærere fra hele landet starter på den nye videreutdanningen Kroppsøving – globale perspektiver på lokale praksiser, er det få som tenker over hva som ligger bak. Før dette studiet ble en realitet, hadde et forskningsprosjekt med tråder til Australia og Spania pågått i fire år.

Det startet med et behov

Kroppsøving er skolens tredje største fag, men mange lærere underviser i faget uten formell utdanning. For forskere som har dette som arbeidsfelt, har det lenge vært tydelig at noe måtte gjøres for å gjøre videreutdanning lettere tilgjengelig.

– Vi måtte tenke nytt. Det holder ikke å lage et tradisjonelt kurs der man må møte fysisk på universitetet.

– Lærere er i full jobb, har familie og bor over hele landet. Skal flere få mulighet til å bygge kompetanse i faget, må kurset komme til lærerne, ikke omvendt.

Det sier Ove Østerlie, førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU og leder forskningsgruppen DiTePES (Digital Technology in Physical Education and Sports). I 2022 startet han forskningsprosjektet DiTePETE, som handler om digital teknologi i kroppsøvingslærerutdanningen i tiden etter pandemien.

Forsker ved NTNU Ove Østerlie. Foto: NTNU

Samarbeid på tre kontinenter

Pandemien hadde tvunget hele utdanningssektoren over på nett, og det reiste spørsmål forskere over hele verden strevde med å svare på. Hva skjer med et fag som er så kroppslig og praktisk som kroppsøving når undervisningen flyttes til skjerm? Hva fungerer, og hva fungerer ikke?

For å finne svar bygde Østerlie prosjektet rundt to sentrale partnerskap: Griffith Institute for Educational Research i Brisbane i Australia, og et fagmiljø han allerede hadde samarbeidet med i mange år – Universidad Complutense de Madrid i Spania. Dermed ble prosjektet bygd opp som et trekantssamarbeid mellom Norge, Australia og Spania.

– Det lange samarbeidet med Complutense var også viktig. Når man kjenner hverandre over tid, slipper man å bruke energien på å bli kjent. Da kan man heller jobbe godt og konstruktivt sammen fra dag én. Det å ha det fundamentet på plass gjorde at vi kunne gå rett inn i de faglige diskusjonene, sier Østerlie.

Like viktig var det å bygge bro til et helt annet skolesystem. I Australia er kroppsøving organisert annerledes enn i Norge, og det har vært en helt annen utvikling i hvordan digital teknologi brukes i faget.

– Internasjonale partnere er ikke noe man har bare for syns skyld. Vi får tilgang til andre skoletradisjoner, andre forskningsmiljøer og helt andre praksiser. Det er gull verdt når man skal lage et kurs som faktisk skal handle om globale perspektiver på lokale praksiser, forklarer Østerlie.

Kartla det vi faktisk vet

Før man kan utvikle et nytt kurs, må man vite hva forskningen allerede har vist. Den første fasen av DiTePETE var derfor en grundig gjennomgang av eksisterende forskning på bruk av digital teknologi i kroppsøvingslærerutdanningen. Arbeidet endte i en vitenskapelig artikkel der alle partnerne i prosjektet var medforfattere – publisert i det internasjonale tidsskriftet Sport, Education and Society i 2025.

– Den studien ga oss et solid grunnlag å bygge videre på. Vi visste hva som var prøvd, hva som hadde fungert, og hvilke spørsmål som fortsatt gjensto. Uten det hadde vi i praksis vært nødt til å gjette oss fram. Med det på plass kunne vi gå målrettet inn i selve utviklingen av kurset, sier Østerlie.

VR i klasserommet: Fra teori til utprøving

Neste steg var å teste konkret teknologi i en norsk kontekst. I prosjektets andre fase ble blant annet virtuell virkelighet (VR) prøvd ut som verktøy for å stimulere refleksjon hos kroppsøvingsstudenter. Forsøket ble gjennomført i samarbeid med en doktorgradsstudent fra Universidad Complutense de Madrid.

Funnene ble publisert i den vitenskapelige artikkelen «It’s like being there, but not in the way» i tidsskriftet Sport, Education and Society i 2026 – og fikk direkte konsekvenser for kursinnholdet.

– Vi prøver ikke ut digital teknologi for teknologiens skyld. Vi vil vite om den faktisk gjør noe nyttig for læringen.

– Da VR viste seg å fungere på en interessant måte for å stimulere refleksjon hos studentene, ble det naturlig å bruke det i nettkurset, forteller Østerlie.

Slik vandret altså bruken av VR fra et forskningsforsøk i Trondheim til å bli en del av en konkret videreutdanning som lærere over hele landet kan ta.

Utprøving av VR-utstyr i forskningsprosessen. Foto Ove Østerlie

Et helt år i Australia

Med forskningsgrunnlaget på plass, kom det avgjørende kapittelet i prosjektet: Østerlie tok et helt års forskningsopphold ved Griffith University i Brisbane.

Der jobbet han tett med australske kolleger om å utvikle og teste den modulen som senere skulle bli grunnlaget for det norske kurset. Forskningsoppholdet handlet ikke bare om å lage kurset, men om å presentere arbeidet for det internasjonale fagmiljøet og om å bygge varige bånd mellom institusjonene.

– Et helt år gir deg noe et kortere opphold ikke kan gi. Du blir en del av miljøet, du får speilet ideene dine i en helt annen kontekst over tid, og du rekker faktisk å gjøre noe sammen – ikke bare snakke om det. Det vi utviklet i Australia, hadde aldri fått samme kvalitet uten den tiden, forteller han.

– Den lange tiden var helt avgjørende for kvaliteten på det vi utviklet, legger han til.

South Bank Parklands og skyline, Brisbane. Foto Ove Østerlie

Fra forskningsfunn til konkret kurs

Resultatet er videreutdanningen Kroppsøving – globale perspektiver på lokale praksiser. Studiet er fleksibelt og nettbasert, og består av fire deler.

Først del et åpent og gratis for alle. Dette er et nettkurs på engelsk. Deretter kan de som ønsker studiepoeng melde seg opp til tre moduler à 10 studiepoeng ved NTNU. Til sammen blir det 30 studiepoeng – og en solid kompetanseheving for lærere som vil styrke seg i faget.

– Det vi har lært gjennom hele forskningsprosessen, om hva som fungerer i digital undervisning, om hvordan man skaper engasjement på nett, og om hvordan man kobler teori til praksis i et kroppslig fag – alt dette ligger til grunn for hvordan kurset er bygget opp, sier Østerlie. 

Studiet handler om mer enn aktiviteter og øvelse, forteller han. Og legger til at studentene lærer å koble forskning, politikk og praksis.

– De får verktøy til å bruke digital teknologi smart i undervisningen, og de jobber med etiske problemstillinger som er aktuelle i en mangfoldig norsk skole.

Bedre kvalitet – og mindre ressurskrevende

Det å bruke digital teknologi handler ikke bare om å gjøre kurset tilgjengelig for flere. Det handler også om hvordan universitetet bruker ressursene sine.

– Vi har designet kurset slik at digital teknologi både skal gi god faglig kvalitet og gjøre kurset mer ressurslett å drifte. Når kurset er ferdig innkjørt, regner vi med å bruke omtrent halvparten av ressursene som et vanlig videreutdanningskurs gjør, sier Østerlie.

Det er et viktig poeng. Lærere over hele landet etterspør videreutdanning, men universitetene har begrenset kapasitet. Hvis ett kurs kan nå like mange – eller flere – lærere med færre ressurser, så kan flere kurs tilbys, og flere lærere få muligheten til å bygge kompetanse.

Mandatet i praksis

For et universitet er forskning og utdanning to sider av samme oppdrag. Det er ikke alltid like synlig hvordan de henger sammen.

– Vi har et samfunnsoppdrag. Vi skal forske, og vi skal sørge for at forskningen vår kommer til nytte. Når et fireårig forskningsprosjekt ender opp som et fleksibelt kurs som lærere over hele landet kan ta hjemme fra kjøkkenbordet, så er det den koblingen i sin tydeligste form, sier Østerlie.

For lærerne som tar kurset, betyr det at innholdet ikke er noe som er kastet sammen. Det er bygd på fire års forskning, internasjonalt samarbeid og grundig testing. Og for elevene som etter hvert møter en bedre rustet kroppsøvingslærer, betyr det enda mer.