Lærer om nye teknologiske løsninger i oppdrettsnæringa

Tekst: Lisbet Jære, frilansjournalist

De fleste landbaserte oppdrettsanlegg som bygges i Norge er resirkuleringsanlegg (RAS). Det spesielle med resirkuleringsanleggene sammenlignet med tradisjonelle gjennomstrømmingsanlegg, er at vannet renses i selve anlegget.

– Det har skjedd en utvikling i næringen fra gjennomstrømningsanlegg til resirkuleringsanlegg på relativt kort tid. Det er stort behov for kunnskap om hvordan disse anleggende virker og bør drives, sier Kari Attramadal, førsteamanuensis 2 ved Institutt for bioteknologi og matvitenskap.

Forsker og fagansvarlig Kari Attramadal

Hun er fagansvarlig for kurset Resirkulerende akvakultursystem (RAS) der deltakerne får kunnskap om hvordan RAS-anleggene designes, dimensjoneres og driftes og hva det betyr for fiskehelse.

Kurset Resirkulerende akvakultursystem (RAS) gir deltakerne kunnskap om hvordan RAS-anleggene designes, dimensjoneres og driftes og hva det betyr for fiskehelse.

Vannet renses i selve anlegget

Den store omveltningen fra gjennomstrømsanlegg til resirkuleringsanlegg skjedde rundt 2011, samme år som kurset Resirkulerende akvakultursystem startet.

Hovedforskjellen mellom RAS-anleggene og gjennomstrømningsanleggene, er vannmengden som går inn og ut av systemet der oppdrettet skjer. Mens det går store mengder vann både inn og ut av gjennomstrømningsanleggene, så går det lite vann inn og ut av RAS-anleggene fordi vannet renses i en vannbehandlingssløyfe og gjenbrukes.

Modell av Nofitech sin postsmolt modulRAS. Illustrasjon: Nofitech. 

Og det er her en del av kompleksiteten ligger; hvordan rense vannet godt nok til at det blir et optimalt miljø for fisken. På kurset vil studenten derfor lære hvilke teknologiske løsninger som finnes for å rense vannet, og om de ulike formene for vannbehandling.

Lærer å drifte resirkuleringssystemer

– Selv om en er flink og har erfaring med gjennomstrømningsanlegg så fungerer RAS-anleggene på en annen måte. Det er komplekst, og en må ha god oversikt, sier Attramadal, som har forsket på RAS siden årtusenskiftet.

Kurset har en tverrfaglig profil, der teknologi og betydningen av biologiske, kjemiske og fysiske faktorer settes i sammenheng. I tillegg til Attramadal vil en veterinær som er ekspert på fiskehelse, en internasjonal ekspert på hvordan drifte marine RAS-anlegg, og andre forelesere fra både NTNU, SINTEF og NOFIMA undervise i kurset.

Deltakerne vil lære om hva som har betydning for fiskens vekst, overlevelse og velferd i oppdrett og spesielt i RAS-anlegg både på land og med sjøvann. Etter endt kurs skal de være stand til å designe, dimensjonere og drifte et enkelt resirkuleringssystem.

Enklere å kontrollere med mindre vannmengde

Attramadal forteller at det er mange fordeler med resirkuleringsanlegg. De reduserer vannbehovet betraktelig, gir mulighet for optimale produksjonsbetingelser året rundt og gjør det lettere å ta vare på og utnytte avfall. Det gir grunnlag for en mer kontrollert og forutsigbar produksjon både i ferskvann og sjøvann.

– Hovedfordelen med resirkuleringsanlegg er at en får optimal kontroll på vannkvaliteten og temperaturen, og kan gi optimale vekstvilkår for fisken.

En fordel med RAS er at smitte hindres i å komme inn i anlegget fordi det er enklere å desinfisere mindre vannmengder. Avfallsstrømmen ut av anlegget  blir også mye mer konsentrert, noe som gjør det enklere å ta hånd om den og rense den.

Studenter og næring møtes

Videreutdanningskurset kjøres delvis sammen med et mastergradsemne ved NTNU.  Det består av to uker med samlinger, den ene uka med fysisk samling to dager i Trondheim og så to dager digitalt kurs og den andre samlingsuka med fire dager digitalt kurs.

– Det er spennende at kurset både holdes for mastergradsstudenter og som et videreutdanningskurs hvor mange av deltakerne har erfaring fra næringa. Det er en vinn-vinn situasjon for alle; studentene har nytte av å møte folk med arbeidserfaring mens de som jobber i næringa trenger folk med teoretisk kunnskap til å jobbe for seg, sier Attramadal.