Tekst: Anne-Lise Aakervik

– Det er imponerende hva dere har fått til. Utdanningen er avgjørende for å sikre god kvalitet i svangerskapsomsorgen. Det at jordmødrene utførere undersøkelsen er viktig for at kvinnene skal oppleve en helhetlig helsetjeneste. Så det må dere holde fast på! 

Det sa Torunn Janbu fra Helsedirektoratet da hun 2. april åpnet et jubileumssymposium til ære for den 20 år gamle videreutdanningen. I salen satt jordmødre fra så å si alle kullene som svært gjerne ville være med å feire utdanninga.

Sentralt i oppbygginga av studiet finner vi Eva Tegnander, førsteamanuensis ved Institutt for klinisk og molekylær medisin ved NTNU.

Eva Tegnander var sentral i oppbyggingen av videreutdanningen i ultralyddiagnostikk for jordmødre. Her i samtale med kollegene Berit Langli og Liv Øyen. Foto: Anne-Line Bakken

Tegnander så allerede i 1985 at ultralyd kunne være et godt verktøy å benytte i undersøkelsen av gravide. I 1987 reiste hun til Johns Hopkins sykehuset i Baltimore i USA for å lære. Da hadde Norge vedtatt at alle gravide skulle få en ultralydundersøkelse i løpet av svangerskapet, men tross krav om opplæring og utdanning var ingen ultralydutdanning etablert. Det første utdanningstilbudet kom i gang i 1997 med midler fra Helsedepartementet.

Søker informasjon

– Vi har alltid søkt etter informasjon fra fosteret i mors mage, sier Tegnander. Hender og ører har vært våre fremste verktøy gjennom tidene.  Med ultralyd tilgjengelig ble det mulig å se; vi fikk et bilde, et vindu inn i en tidligere ganske så hemmelig verden.

Det første kullet som tok Videreutdanning i ultralyddiagnostikk for jordmødre ble uteksaminert høsten 1999. Siden den gangen har 225 jordmødre tatt utdanningen og med dette bidratt til at gravide i Norge får et tilbud om en ultralydundersøkelse av lik kvalitet

– At det skulle knyttes til universitetet var også et bevisst valg, sier Tegnander. Det sidestiller oss med andre lands utdanninger på området.

Suksessoppskriften

I motsetning til mange andre land, utføres hovedsakelig rutinekontrollene i Norge av ultralydutdannede jordmødre. Dette er en planlagt utvikling. Nyere norske data har indikert at innføringen av systematisk bruk av ultralyd i svangerskapet har redusert fosterdød med 20 % og overtidsproblematikken med 50 %. Dette jobbes det videre med.

– Ultralyd er et verktøy som gir høy presisjon på målinger, samt høy oppdagelse av sykdom hos fosteret. Men som jordmødre har vi mer å snakke med den gravide om enn bare ultralydbildene. Ofte er ultralydundersøkelsen i uke 18 gravides første møte med jordmor og med vår jordmorkompetanse kan vi informere og svare på en rekke spørsmål relatert til svangerskap, fødsel og barseltid, sier Tegnander.

Sturla Eik-Nes. Foto: Anne-Line Bakken

Lege og professor Sturla Eik-Nes er enig. På feiringen av videreutdanningens 20-årsjubileum i april fortalte han om hvordan innføringen av ultralyd foregikk og at han raskt så hvor god kontakt den gravide og jordmoren fikk, det ble delt mer informasjon mellom dem, enn når han selv foretok undersøkelsen. Tilleggsinformasjon som er viktig for begge parter, slo han fast.

Knytter bånd

Ultralydundersøkelsen som alle gravide kvinner får tilbud om i svangerskapsuke 18 er et unikt møte mellom de vordende foreldre og barnet. 

– For oss jordmødre individualiserer dette svangerskapsomsorgen ytterligere. Vi er alltid opptatt av at mor og barn har det bra, og i tillegg til all annen informasjon får vi også et bilde. Og vi ser at dette er med på å knytte barnet enda sterkere til foreldrene, og kanskje spesielt den gravides partner, sier Liv Øyen, som var en av de første som tok videreutdanningen.

Liv Øyen var en av de første som tok videreutdanning i ultralyddiagnostikk for jordmødre. I dag underviser hun selv på utdanningen. Foto: Anne-Line Bakken

Men først og fremst gir ultralyd jordmødrene mer og bedre informasjon om fosteret, og videre oppfølging.

– Vi kan fange opp de som trenger ekstra oppfølging gjennom svangerskapet, og vi kan oppdage tilstander som kan behandles mens barnet ennå ligger i mors liv, eller legge til rette for at de få en trygg fødsel der kvalifisert personale står klar til å behandle barnet når det kommer ut.

Dersom ultralydundersøkelsen avdekker at barnet har behov for ekspertise under fødsel eller rett etterpå, sendes kvinnen til et sykehus som har ekspertisen før fødselen starter. Dermed slipper man å vente til fødselen er over og så flytte på seg

– Da flytter vi barnet i den beste kuvøsen som finnes, nemlig i mors mage. Ultralydjordmødrene ved utdanningen er ikke i tvil om at bruk av ultralyd har gjort det enda tryggere for gravide, sier Øyen.

Før ultralyd ble introdusert i svangerskapsomsorgen, hadde man få muligheter til å vite om noe var galt. Man måtte gjøre vurderingene først etter at barnet var født, og tapte verdifull tid på det.

Etiske diskusjoner

Etikk er en viktig del av videreutdanningstilbudet.

Berit Langli. Foto: Anne-Line Bakken

– Vi holder hele tiden etikkfanen høyt, og diskuterer at det også oppdages alvorlig sykdom i forbindelse med undersøkelsen. Det må vi håndtere på en ordentlig måte og være forberedt på, sier Berit Langli, som har skrevet masteroppgave om ultralydjordmødres erfaringer med uventede diagnostiske funn ved ultralydundersøkelsen.

En av de internasjonale gjestene på videreutdanningens jubileumssymposium var professor i fostermedisin, Katia Bilardo fra Nederland, som også er president i den internasjonale ultralydforeningen i obstetrikk og gynekologi (International Society of ultrasound in Obstetrics and Gynecology – ISUOG). Der er svangerskapsomsorgen helt annerledes. Blant annet jobber 65 % av jordmødrene i privat sektor. 

– Før 2007 var man sterkt imot ultralyd i svangerskapet i Nederland. Man var nervøse for unødig medisinering og angst hos kvinnene for å finne urovekkende ting hos fosteret. Nå er det ikke slik. På sykehusene får de fleste en basis skanning – der jobber 25 % av jordmødrene i Nederland.

– Men i motsetning til Norge finnes det ikke en felles og enhetlig utdanning for bruk av ultralyd i svangerskapet i Nederland, sier Bilardo. Isteden har vi kurs som tilbys av forskjellige byrå og senter, noe som gjør at ikke alle lærer de samme, eller gir det samme tilbudet. Det er mer ultralyd for business enn hva godt er, synes hun. Og trekker frem Norgesmodellen som god og viktig.

Krevende utdanning

Videreutdanningen i ultralyd for jordmødre er et fulltidsstudium. Teknikken krever mye øving og må vedlikeholdes med mengdetreninger. I løpet av studiet må studentene gjennomføre minimum 450 selvstendige ultralydundersøkelser.  Hvert år uteksamineres 12 nye jordmødre med samme kompetanse som reiser hjem til sitt sykehus og bidrar til at Norge har en lik og god svangerskapsomsorg for alle gravide. Jordmødre på mindre sykehus kan da i større grad avgjøre hvem som trenger oppfølging og sende disse videre før fødselen.

– Den store forskjellen er at før var vi usikre, nå vet vi, sier Eva Tegnander. Hun slår også fast at samarbeidet med andre på NTNU er avgjørende for at utdanningen har blitt så bra. – Vi samarbeider både med fostermedisinere og har et internasjonalt ledende miljø på ultralydteknologi ved NTNU/St.Olavs Hospital.

Statlig ansvar

– Det vi mangler nå er nasjonale føringer for at alle som skal utføre undersøkelser med ultralyd skal ha utdanning. Det har vi nemlig ikke i dag. Videre kreves mer enn tekniske ferdigheter om denne type undersøkelse skal utøves med god kvalitet. Alle kan lære seg å utføre en ultralydundersøkelse på gravide, men det er langt fra nok til å gi den gravide god svangerskapsomsorg, sier Liv Øyen.

Flere aktører tilbyr denne typen undersøkelser uten at den som undersøker nødvendigvis har ultralydutdanning. Vi ønsker derfor en nasjonal strategi for utdanningen, sier Tegnander. Nå ser vi at vårt pensum ofte blir brukt som rettesnor av andre.

Verken Sverige eller Danmark har denne typen utdanning, selv om Malmø var tidlig ute (1974) med å ta i bruk ultralyd for å følge opp gravide, ifølge Sturla Eik Nes. Her står Norge i en særstilling ved å tilby en enhetlig utdanning av svært god kvalitet.  

Videreutdanningen i ultralyddiagnostikk tilbys av Institutt for klinisk og molekylær medisin ved NTNU, og dette er folkene bak tilbudet. Fra venstre: Eva Tegnander, Berit Langli, Hilde Viviann Eriksen, Sturla Eik-Nes, Liv Øyen og Magnhild Reiso. Foto: Anne-Line Bakken